Kjøttkaker, bibelsk brevskrivning og en gresk tragedie

Hadde det ikke vært for min helt klare oppfatning av at lam hører påsken til ville nok historien om en by i Anatolia også forblitt en hemmelighet for mitt vedkommende. Men det var altså noen hundre gram lammekjøtt etter en særdeles vellykket moussaka forleden og lysten på greske kjøttboller – keftédes – som førte til en reise i tid mens den liflige duften av urter, krydder og hvitløk ennå hang igjen i kjøkkenet. Eller kanskje var det heller avviket fra den «gode gamle» versjonen som var årsaken; jeg hadde festet meg ved smyrna-pølsene…

De viktigste ingrediensene for smyrna-pølsene,
om vi legger til tomatsausen og litt til...

«Smyrna» dukket opp både her og der da jeg startet et tilfeldig søk etter først å ha plassert deigen på kjølen for at den skulle være fast nok å arbeide med, slik oppskriften foreskrev. En anbefalt time ble til to og nesten tre…

For riktignok finnes det minst et par byer i USA ved dette navnet, men da apostelen Johannes sendte sitt annet brev – her snakker vi Johannes Åpenbaring, folkens – gikk det til en adresse i det gamle Hellas. Byen Smyrna ligger til Egeerhavet og hadde tydeligvis vært der en god stund da denne skriveføre karen angivelig ble befalt å sende menigheten der et brev. Det inneholder nok litt av hvert, men når folkeforfølgelsene blir omtalt skulle en nesten tro at han hadde sett inn i krystallkula…

Det tyrkiske badet i Pyrgi Thermi på Lesvos' vestkyst er ett av de
tydelige tegnene på innflytelsen fra det
ottomanske rike gjennom mange hundre år

Slik var det nok ikke, men rundt 1.900 år senere utspant det seg en gresk tragedie på samme sted; brannen i Smyrna og utryddelsen av grekere mot slutten av det ottomanske riket, den tyrkiske hærens overtak i 1922/23 og befolkningsbyttet mellom Hellas og Tyrkia.

En porsjon uskyldige kjøttkaker hadde altså bragt meg inn i et par tusen års historie i et land jeg aldri har vært… Jovisst er det slik, men sannelig vil tilfeldighetene at jeg har vært nærmere til dette dramatiske landskapet enn jeg ante; Smyrna heter i dag Izmir, er med sine bortimot 2,5 millioner innbyggere en betydelig by i Tyrkia. På klare netter kan jeg se billys og markering av vindmøller noen kilometer utenfor byen, - fra mitt ferieparadis på sydspissen av den greske øya Lesvos.

Konturene av landskapet av det tyrkiske fastlandet (Anatolia),  noen kilometer utenfor byen Smyrna (Izmir idag). Slik det ser ut fra sørspissen av d en greske øya Lesvos.

 Der kunne for så vidt den heftige historien ha endt, men slik er det ikke.  I dag er Izmir en del av ruten fra Afrika og Asia til Vesten for dem som ikke kan stige om bord i et fly og vise passet ved innreisen. Vår tids tragedier hører kanskje hjemme i et annet kapittel, men jeg kan liksom ikke helt la være å nevne dem…

Det ble en lang vei fra middagsvalg og tilberedelse den ene dagen og til serveringen den neste… Og bare fordi jeg var fast bestemt på Soutzoukákia Smyrneika denne langfredagen.

For den som har besøkt Balkan er nok ikke disse skinnfrie pølsene heller helt ukjente;  Ćevapčići skal etter sigende ha vært et produkt av det ottomanske riket med opprinnelse i Persia, men i dagens versjon i Serbia og Kroatia blandes nok storfe-, svine- og lammekjøtt.

Og er det fortsatt noen som lurer på oppskriften som var opphavet til dette, følger den her (fire porsjoner):

500 g lammekjøtt, kvernet til deig

50 g (ferske) brødsmuler

1 løk, finhakket

1 fedd hvitløk, presset

Bladpersille, frisk, finhakket

Basilikum, frisk, finhakket

1 ts malt spisskummen

1 ss potetmel

2 ss olivenolje

Blandes sammen til en deig som settes kjølig minst en time for så å kunne formes til pølser på ca 9 cm (omtrent 12 pølser på en halv kilo kjøttdeig). Stekes i panne til de er jevnt brune.

Serveres med en tomatbasert saus:

800 g hakkede hermetiske tomater (med laken)

Litt sukker

0,5 dl olivenolje

1 fedd hvitløk, knust

Litt spisskummen (malt)

Litt finhakket frisk bladpersille

1 laurbærblad

- og jeg føyer til noen få cl hvitvin…

La tomatsausen småkoke en halvtimes tid og legg oppi kjøttkakene slik at de får omtrent ett kvarter i kjelen/gryten i tillegg.

Serveres gjerne med ris (eller pasta).

Bare denne sesongen, så...

Hassan er reisende, eller snarere gående, i musikk og film.  På femte året traver han fra byen og de vel to kilometrene opp til Agios Isidoros tynget av dvd’er, cd’er og bekymringer, - og samme veien tilbake. Han er der til lunch og stikker innom til middag. Hassan er en sjelden fugl her på øya; en av ganske så få selgere, godt likt lokalt og han har papirene i orden. Men rundt juletider er det slutt, - for godt; sier han, i alle fall…

Kona og ungene hjemme i Pakistan mener det er mer enn nok. Fem lange sesonger med bilen eller stranda som soverom noen få timer på natta, - om det blir noe i det hele tatt, da. Men ett eller annet har skjedd med yrket; kontakten med familien opprettholdes gjennom mobiltelefonen på morgenen og skype på kvelden.  Det siste fra en eller annen WiFi-utstyrt kafé i byen, om jeg ikke tar feil.

Hassan er forretningsmann. Han tar med seg lønnsomhetskravet inn i ethvert resonnement og uttaler skråsikkert at turen til byen på vestkysten som vi nettopp har besøkt ikke er verdt bryet. Få kunder og altfor mange bensindyre kilometer til at det kan lønne seg. Han kalkulerer prisen på produktene i en rivende fart under forhandlingene, uten at jeg er kommet noe nærmere en avklart enhetspris på cd’ene av den grunn.

For dvd-spiller har jeg ikke, til Hassans store forundring. En fyr som tråkker rundt med et kamera til hva han kunne kjøpt en brukbar bil for og som har sitt opphav i velferdslandet i nord kan umulig mangle slike livsnødvendigheter, mener han. Strengt tatt har jeg ikke cd-spiller til de forseggjorte piratkopiene han selger heller, - og har aldri hatt det.

Men Hassan bedyrer at dette ikke er noe tull. Ekte plater og «really, really good music». At det skal et par cd’er til – solgt enkeltvis, selvfølgelig, for å få det til å bli et album lar han seg ikke affisere av.

Det går i engelsk og gresk musikk; samleplater, sommeralbum, remix og en og annen klassiker behendig fremvist i et utvalg som på veien ut av bunkene er blitt anbefalingen akkurat for deg.

Etter å ha bidratt i et ellers tregt marked ved gjentatte anledninger utviser handelsmannen stor forståelse for at nok kan være nok, i alle fall for noen dager. Da er det en trøst å vite at lørdagskvelden står for døren og bringer en liten ladning danske turister inn i markedet.  Ikke fordi de uten videre er særlig gode kunder, men de representerer i det minste nye muligheter.

I mellomtiden tørker Hassan svetten og forhandler videre om kjøpet av kameraet mitt som over to sesonger nå aldri har nådd høyere bud fra den kanten enn 12 euro. Jeg byr på noe å drikke i varmen, - og «ja takk, men absolutt ikke alkohol». Full av forståelse for etniske og religiøse forskjeller som jeg er uttrykker jeg min anerkjennelse for standpunktet og bestiller en cola, for bare å konstatere at det utelukkende dreier seg om ikke å ødelegge for dagens innsats i en for oss litt tvilsom bransje.

Et hardt liv når det kommer til stykket; Hassan viser meg bildet til den offisielle tillatelsen tatt for fem år siden. "Her ser du...", sier han.  "... Den gangen så jeg ikke en dag eldre ut enn hva jeg virkelig var, dette tar på!"

Ikke tilhører jeg tilhengerne av priatkopiering og jeg kan dy meg for selgere på stranda og i restaurantene; oppå det hele er jeg håpløs når det gjelder pruting. Men her sitter jeg da med en haug cd’er av varierende kvalitet og lurer på om Hassan dukker opp neste år også, på tross av løftene til familien…

Hellas, sånn helt uten charter..!

Et par generasjoner praktiserte øyhopping i Hellas med ryggsekk og mer eller mindre gjennomtenkte planer. Charterturismen har gitt muligheter og variasjoner over sol og eksotiske opplevelser, partydestinasjoner og temareiser. Mange har sett reisemål vokse og forfalle, noen for å komme tilbake i ny og markedsriktig drakt etter år. Tilbudene har endret seg, reisevanene og kravene likeså. Alternativene finnes for den som søker, ikke er det særlig vanskelig heller!

Reisevante nordmenn har sin egen oppfatning av hva som er ingrediensene i god avveksling fra hverdagslivet hjemme. Dermed er det knapt den mal som passer for alle og anbefalinger er gjerne subjektive både i form og mening. 

Likevel, om du vil være både turist og gjest, oppleve og samtidig kunne velge helt selv uten å bli pådyttet strømlinjeformede opplegg som selges påtrengende entusiastisk av uniformskledde verter hver gang; hvorfor ikke ta seg en tur til Hellas på egenhånd?

Norwegians direkterute fra Gardermoen til Athen må være en velsignelse for både reisende og flyselskapet, i alle fall om en skal dømme etter høyst private observasjoner. Fullt fly begge veier; setene var belagt med en pussig blanding av småbarnsforeldre og deres håpefulle, seminarister i flokk og de mer sedate voksne som åpenbart hadde vært ute en sommernatt på en gresk strand før. En og annen arbeidende greker blandet seg diskret i forsamlingen og gjorde inntrykket noe mer komplett.

Vårt sterkt ekspanderende flyselskap hadde ikke akkurat lagt seg i selen for å tilby solhungrige særlig annen underholdning enn markedsføringen av egne produkter underveis. Så er det vel slik at seter med rimelig god benplass og hyggelig betjening veier opp for fraværet av film og ett eller annet varmet så til de grader at det knapt var spiselig. Dessuten, hva er vel en flytur uten Facebook; du får i alle fall en WiFi-forbindelse på kjøpet.

Hovedflyplassen i Athen; ren, pen, god mat og ditto service

Tross den sterke troen på gresk fortreffelighet i mangt må jeg en smule beskjemmet erkjenne at jeg hadde bange anelser hva angikk hovedflyplassen i Athen, Eleftherios Venizelos, og så for meg et visst kaos. Riktignok hevder en av våre greske bekjente at kaoset finnes; vi kom likevel til en oversiktlig, nærmest delikat terminal der det hersket ro og orden. Gode spisesteder og et utvalg forretninger, mer eller mindre etter taxfree-prinsippet er i og for seg tidtrøyte grei nok om en må vente. Aller best var kanskje opplevelsen av service og rask ekspedering. Men merk deg sikkerhetsjekken; der går en grundig til verks og det lønner seg å ha gjort en viss hjemmelekse på forhånd!

Og så har «nettet» gjort dette med innenriksflyvninger i Hellas til en lek.  For vårt vedkommende ble det internettbestilling på Aegean Airlines. Stor  var skuffelsen da flyselskapet plutselig meddelte at det av «operative årsaker» var nødt til å endre rutetidene. – Og det slik at hjemreisen ville skjære seg

eller kreve ekstra overnatting. Dermed måtte det til en aldri så liten snuoperasjon og vi havnet hos Olympic Air som også har direkte forbindelse blant annet til Lesvos.

Men denne historien er ikke helt komplett uten å nevne at Aegean Air forsikret seg om at kunden hadde fått oppfølging og tilbød booking på annen flight, alternativt hos konkurrenten Olympic eller pengene tilbake.  Fordi jeg allerede hadde bestilt og betalt nye billetter ba jeg om at billettene ble refundert; ny melding fra «min» saksbehandler i flyselskapet med umiddelbar bekreftelse. I løpet av tre – fire dager var pengene på konto.

Heretter får andre krangle med store eller småkonger av charterbransjen om for høye billettpriser på «bare fly»…  For meg gir det mer mening å bestemme selv, heller spandere en time eller to ekstra på reisen, og betale den lokale hotelleieren anstendig pris fremfor det enkelte operatører pruter og truer ned så det ikke er til å leve av. 

Det å skaffe seg skyss på øya, finne et egnet hotell og i det hele tatt ha det bra er heller ikke noe problem, men det får være tema ved en annen anledning.

"We have problems..."

Sommeren 2012; nedtur i gresk og europeisk økonomi, demonstrasjoner i Athen og Thessaloniki, arbeidsledigheten stiger og nye politiske grupperinger befester sin posisjon. Norske aviser advarer mot Hellas-reisen og varsler kontanttrøbbel. En og annen hjemlig reisearrangør har til og med kuttet ut øya som destinasjon og det er uten tvil færre turister her. Da er det ikke til å unngå at eurokrisen blir samtaleemne mellom gamle kjent; alvorlig nok, men stemningen er slett ikke så dyster som en kan forledes til å tro.

En tidlig ettermiddag søkte jeg skyggen på kaféen i utkanten av stranda. Stille fordi det fortsatt var før sesongen satte inn for alvor, men hektisk og ganske svett for eieren som slo seg ned ved bordet mitt for å holde meg med selskap over en øl; som vanlig gjensto litt for mye av forberedelsene til det innrykket som forhåpentlig ville være et faktum i løpet av noen få uker.  

Jeg tror jeg har kjent Vasilis rimelig godt en ti – tolv år. Hver eneste gang jeg har vært her har vi minst en alvorlig samtale; den begynner med verdenssituasjonen og ender i egen lommebok. Vi var vel i ferd med å forlate oljeprisen og var på vei inn i de greske reiselivsutfordringene da Maria – hans datter - dumpet ned på stolen rett overfor meg.

Litt uvant til henne å være; ikke bare har hun vært ganske sjenert alle disse årene, men godt oppdratt i tillegg. Denne våren er hun atten og i ferd med å avslutte videregående, med et ambisjonsnivå hakket lavere enn hva mamma og pappa har for eksamensresultatene og fremtidige studier. Akkurat vendt tilbake fra stranda som utsendt servitør for de få gjestene som har inntatt husets solsenger og nyter godt av parasollene…

Den unge damen går rett på sak; kanskje fornemmer hun hva samtalen dreier seg om eller så er det bare trangen til å få sagt det: «Hans, we have problems…» Hun enser ikke farens bekymrede uttrykk idet hun konfronterer meg med den politiske situasjonen i Hellas. «Vi skal ikke settes 70 år tilbake i tid, det er ikke slike tilstander vi vil ha».

Utdanning, bolig og jobb... "Vi ønsker å se fremover og utvikle dette landet..." I øyekroken ser jeg min venn samler seg, setter opp en streng faderlig mine, kremter og forsøker avbryte sin håpefulle. Uten hell, for øvrig… Hun er definitivt

på krigsstien og avslører at dette er tema på hjemmebane, rett og slett noe det ikke er mulig å bli enige om. Litt uklart om det er min støtte hun vil ha eller om det bare dreier seg om å få det ut.

Kinkig for en turistvert og venn, dette… Med gode personlige relasjoner og avhengig av europeere som han er, kan det umulig være særlig enkelt å forfekte et systemskifte med krefter som aller mest minner om annen verdenskrig. Opplevelsen av eurokilevinkene deler han med mange i sin egen generasjon.

I den smule opphetede situasjonen som har oppstått mellom far og datter forsøker jeg forsiktig å komme imellom med en velment oppfordring til politisk engasjement, rettet til damen. Svaret kommer kjapt og er ikke oppløftende: «Pøh, de er korrupte hele gjengen; jeg stoler ikke ett sekund på en eneste en av dem…».